Klimaavgifter uten klimaeffekt

Regjeringen la i januar frem en luftfartsstrategi for Stortinget, med blant annet mål om at luftfarten skal bidra til å kutte norske klimagassutslipp med 55 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990.

Som følge av EØS-avtalen er norsk luftfart en del av EUs indre marked. Dette betyr et fullt ut liberalisert luftfartsmarked, med fri markedsadgang for alle – i hele Europa. Mye av regelverket er harmonisert, men ikke på skatte- og avgiftsområdet.

I år utgjør de samlede klima- og miljøkostnader pålagt norsk luftfart 4,4 mrd. kroner. Disse vil ventelig øke til 7,1 mrd. kroner i 2030. Av dette skyldes 2,8 mrd. kroner endrede EU-regler som treffer all europeisk luftfart, herunder pålegg om å blande inn stadig mer bærekraftig drivstoff og fjerning av luftfartens gratiskvoter i EUs kvotesystem fra og med 2026. Resten, 4,3 mrd. kroner, er nasjonale ekstrakostnader, så som den miljømotiverte flypassasjeravgiften og CO₂-avgiften.

Økte kostnader til klimatiltak for luftfarten er bra, så sant de har reell klimaeffekt og ikke virker konkurransevridende. Men de ekstra kostnadene norsk luftfart pålegges har ikke det. Norsk luftfart omfattes av det europeiske kvotesystemet. Her er det fastsatt et totalt nivå på utslippene fra kvotepliktig virksomhet i hele EØS-området. Antall kvoter reduseres årlig, og for 2030 har EU vedtatt at totalt antall kvoter skal være 62 prosent lavere enn i 2005.

Ettersom norsk luftfart også vil omfattes av kvotereduksjonene, har egne norske ordninger som flypassasjeravgift og nasjonal CO2-avgift liten effekt på de samlede europeiske utslippene. I stedet vil utslippene bare flyttes. Det samme erkjenner regjeringen selv. I skattelovproposisjonen (Prop 1 LS 2022-23) heter det at "Avgifter på kvotepliktige utslipp av klimagasser antas å ha liten virkning på globale utslipp. Det skyldes at en reduksjon av utslipp i en sektor vil frigi kvoter til andre deler av kvotesystemet og gi tilsvarende økte utslipp der". Det samme poenget gjentas i den ferske rapporten fra regjeringens rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser.

Tross egne og andres faglige vurderinger velger regjeringen likevel å videreføre en slags trippel skattlegging, med både CO2-avgift og en delvis miljømotivert flypassasjeravgift i tillegg til kvotesystemet. Dette gir norsk luftfart en konkurransemessig ulempe, som nettopp kan vri aktiviteten over mot andre flyselskaper, med lavere skattebelastning. I tillegg betyr den triple skattleggingen at norsk luftfart fratas finansielt handlingsrom til å omstille seg til en mer miljø- og klimavennlig næring.

Med klimaavgifter uten klimaeffekt svekkes muligheten for norsk luftfart til å bidra til norske utslippskutt. Sammenhengen mellom det nasjonale klimamålet og virkemidlene i luftfartsstrategien er således dårlig.

I den grad norsk luftfart likevel skal betale ekstra avgifter, så bør inntektene herfra brukes til å utvikle og ta i bruk ny klimateknologi tidligere enn ellers mulig. Regjeringens rådgivende utvalg for finanspolitikk uttrykker det samme når det sier at ekstra klimatiltak må "enten bidra til å redusere globale klimagassutslipp på kort sikt eller til teknologiutvikling og læring med positive ringvirkninger over tid".